1. Bryn Tændstikfabrik

ble opprinnelig anlagt i 1866 i Enebakk, men flyttet til Bryn i 1884. Her hadde man også tidligere forsøkt fyrstikk-produksjon på en tomt utparsellert fra Nordre Skøyen i 1856.

I 1909 jobbet 242 arbeidere her. Fram til arbeidervernloven kom i 1895, kunne barn helt fra 7 års alderen benyttes i fyrstikk-produksjon.

I 1927 ble fabrikken slått sammen med Grønvold Tændstikfabrik, og fra 1933 ble all produksjon flyttet til Grønvold.

”Fyrstikktorget” er et minne fra den tiden. Savo AS (kontormøbler) er i dag lokalisert i Bryn Tændstikkfabriks tidligere lokaler.

Se kartutsnitt

2. Bryn jernbanestasjon

ble etablert i 1858, fire år etter Hovedbanens åpning. Med jernbanen ble Bryn et naturlig etableringssted for ny industri, og i kjølvannet av dette kom bebyggelsen.  Dagens stasjonsbygning er fra 1902, mens stasjonsmesterbygningen er fra 1880-tallet.

Nær stasjonen finner vi bygningen som ble oppført i 1880-årene for Erlanger Bryggeri, fra 1908 Norske Jernstøperier og fra 1930-årene OWA fabrikker som begynte med lakkproduksjon, nedlagt i 2005. Sammen med Joh. Petersens Lin- og bomullsvarefabrikk fra 1889, med én gjenværende rehabilitert bygning, danner disse bygningene et spesielt historisk miljø.

 

3. Golia Velhus sto ferdig i 1935 etter initiativ fra Golia Vel (lokalt bruker man formen Golia fremfor Godlia). Huset er tegnet i funkisstil av arkitektene Klingenberg & Klingenberg. Det er et kombinert forretnings- og forsamlingshus. Helt siden starten har det vært drevet kino i velhuset

4. Nordre Skøyen hovedgård har gjennomgått de fasene som er typisk for mange av våre storgårder - i middelalderen klostergods, etter reformasjonen krongods. I privat eie fram til 1910 da Oslo kommune kjøpte eiendommen. De aller eldste delene av grunnmuren stammer fra Håkon

Håkonsons tid, dvs. ca. 1250. Rundt 1750 fikk gården omtrent det utseende den

har i dag, bortsett fra sørfløyen som ble revet i 1840. Parkanlegget med lindealleen stammer også fra 1750-tallet. Eierne, som f. eks. Jess Carlsen og Nils Emanuel Thygeson, var den tids celebriteter, og gården var kjent for sine storslåtte gjestebud. Navnet på gården var først Skøyen, senere Østre Skøyen, men også Store Skøyen. Da kommunen overtok ble store deler av eiendommen utparsellert til boligtomter. Hovedhuset ble fredet i 1924. Gårdsdriften opphørte i 1938 og i 1939 ble vognhuset og låven med stall og fjøs revet. Bygningene brukes nå som lokaler for bydelens lag, foreninger og som selskapslokaler, administrert av Foreningen for Nordre Skøyen Hovedgård.

 

5. Breidablikk, Høyenhallveien 3, ble innviet i 1927 etter å ha blitt laftet opp på Gol etter tegninger av arkitekt Resvold. Tømmerbygningen er i nasjonal, nybarokk stil og er møteplass for Bryn KFUK/KFUM-speidere.

 

6. Goliaskogen var en del av Nordre Skøyens utmark. Da boligområdet på Golia ble etablert, bestemte Aker formannskap i 1937 at denne delen skulle legges ut til park. I 1950 forelå det utbyggingsplaner her, men massive protester fra lokalbefolkningen reddet rekreasjonsområdet.

 

7. Søndre Skøyen gård deler mye av sin eldste historie med Nordre Skøyen. Gården nevnes i skriftlige kilder allerede fra 1396 som Lille Skøyen, underlagt Store Skøyen (i dag Nordre Skøyen). Fra 1842 ble gården skilt ut fra Nordre Skøyen som selvstendig bruk. Gården er fortsatt i privat eie, og samme familie har vært eiere siden 1913. Fra midten av 1960-tallet ble det meste av jordene bebygd med boliger, og grunnlaget for gårdsdrift forsvant.

 

8. Høyenhall park. Høyenhall var opprinnelig en del av Nordre Skøyen og ble solgt til Petter Wessel Kildal i 1840-årene. Han startet i det små med brisselfabrikk (fargestoff) ved Østensjøbekken, men etablerte etter hvert mineralvannfabrikk og fruktpresse. (Opphavet til dagens Lilleborg fabrikker.) For å sikre råstofftilførselen, anla Kildal en stor frukthage på høydeplatået på Høyenhall. I 1870-årene var dette Norges største frukthage med 10 000 bærbusker og 4-5 000 frukttrær og ga arbeidsplasser til mange i distriktet.

 

9. Christinedal og Høyenhall fabrikker. Høyenhall fabrikker, landets eldste takpapp-

fabrikk, ble etablert i 1891. Den lå like ved dagens Bryn senter, i svingen ved Østensjøveien, der det lenge var en rekke småbedrifter. På det meste hadde fabrikken 200 ansatte, og produktet "Norit" takpapp solgte godt. Villaen Christinedal, fra 1901, var hjemmet til fabrikkeieren Eduard Fetts familie. Etter påbygging i 1907 ble eksteriøret stort sett som det er i dag. Harry Fett, sønn av Eduard Fett, ble Norges første riksantikvar. Han gjorde Christinedal til et kultursentrum, bl.a. med en samling av Christian Krohg-malerier. Han fikk bygd en mosaikkterrasse, utsmykket av Erik Werenskiold, Gerhard Munthe og andre kjente kunstnere. I 1960-årene ble villaen primært kontor for Høyenhall fabrikker. Fabrikken ble nedlagt i 1973.

 
10. Ryen gård lå ved Enebakkveien 116 og ble revet i 1983 for å gi plass til Ryenhjemmet

11. Østensjø skole. Rundt år 1900 fantes det i vårt område bare skoler på Bryn og Abildsø. Etter hvert som boligbyggingen skjøt fart, ble det behov for nye skoler.

I 1914 besluttet formannskapet i Aker kommune å legge en ny skole ved nordenden av Østensjøvannet. Byggearbeidene ble satt i gang i 1915, men leiregrunnen var ikke egnet til bygging. Skolebygget sank, måtte rives og gjenoppbygges på fastere fjellgrunn. I 1917 kunne overlærer Johan Evje ønske de første elevene velkommen til det som i dag er den hvite bygningen. I 1925 ble skolen utvidet til det stilrene og vakkert plasserte skoleanlegget vi kjenner i dag. Maleren Bjarne Ness (1902-1927) ferdigstilte veggmaleriet "Seierherren vender hjem" i gymnastikksalen i januar 1927.

 

 

12.  Vadedammen. Kunstig anlagt, grunn dam tilrettelagt for vadefugl rett nord for Østensjøvannet. Anlegget ble utført i samarbeid mellom Østensjøvannets Venner og Norsk Ornitologisk Forening (Avd. Oslo og Akershus) i 1996.

 

 

13.  Manglerud gård var kirkegods fra tidlig middelalder, krongods fra reformasjonen og har senere hatt en rekke private eiere. Gården ble delt flere ganger og besto til sist av tre atskilte gårder. Hovedhuset på Søndre Manglerud gård, som er den eneste gjenværende, ble bygget omkring 1840 og benyttes i dag som eldresenter.

 

14.  Østensjø Terrasse – Oldtidsveien. Et av veifarene til Oslo gikk i jernalder og middelalder langs østsiden av Østensjøvannet. Sommerveien gikk høyt i terrenget, vinterveien over isen. Veien er delvis bygd på en tørrmur i tre meters høyde over en lengde på ca. 20 meter - et betydelig veiminne. Det var først på 1700-tallet at veier ble farbare med firehjulsvogn, tidligere var det kun rideveier. Denne veien ble brukt helt til Østensjøveien ble anlagt i 1850-årene.

 

 

15. Bjartbakken. Denne 50-meters hoppbakken lå nordøst for Hellerudveien 132. Bakken ble bygd på dugnad etter initiativ fra Idrettslaget Bjart, og sto ferdig rundt 1930. Her lå også en 20-meters bakke på 1970 og 80-tallet.

 

 

16. Sarabråtveien, fra Ulsrud gård via Ulsrudvann og inn til Sarabråten, ble anlagt rundt 1855. Thomas Heftye lot veien bygge for å lette adkomsten til Sarabråten for seg og sine gjester. ”Korketrekkeren” ble bygget noen år senere som en ekstra attraksjon.

 

17. Diabasganger i Østmarkveien. Spalter fylt med størknet smeltemasse, kalles eruptivganger, og bergartene i dem er gangbergarter. Skjæringen i Østmarkveien har flere slike permiske diabasganger, i form av sorte/mørkegrå felt.

 

18.  Ulsrud gård, Ulsrudveien 43, er i privat eie. Denne middelaldergården ble solgt til private på 1600-tallet. Første selveiende bruker var Ole Nilsen Kløften i 1785. Sønnen Nils ble gift med Berte Jacobsdatter som vevde stoffene som senere dannet grunnlaget for Akerdraktens ”Ulsrud-utgave”. Familien Burum har fra 1916 og inntil nylig eid gården. Gårdsdriften opphørte etter krigen. Våningshuset fra ca. 1850 og en eldre drengestue er intakt. Låven, som lå der bilforretningen ligger, ble revet på 1980-tallet. Ved Ulsrudveien 21 ligger en gravhaug.

 

19.  Østmarkseteren, ble bygget av Oslo og Aker kommuner i 1926 som kafé for turfolket, og gjenreist etter brann to år senere. Under krigen brukte tyske styrker lokalene og anla et større underjordisk anlegg her. Etter krigen ble Østmarkseteren igjen benyttet av turfolket, og familien Engblom har fra 1946 utviklet stedet til et førsteklasses restaurant- og selskapslokale.

 

 

20. Oppsal gård. Det norrøne navnet er Uppsalir som betyr den høytliggende gården. Oppsal gård ble etter all sannsynlighet skilt ut fra Østensjø gård før år 800 e.Kr. Kirkegods i middelalderen (Oslo Bispestol) og krongods etter reformasjonen. I 1708 kjøpte oberst Peter Jacob Wilster eiendommen. Han eide også Abildsø. Norges desidert rikeste mann på slutten av 1700-tallet, Bernt Anker, eide Oppsal 1778-80. I 1919 kjøpte Hans Løvseth gården, og hans slekt eier den fortsatt.

 

21. Slåtteenga Sjøli. Kulturlandskapet holdes i hevd. Samspillet mellom de naturgitte forutsetningene og den menneskelige utnyttelse av området, har skapt et landskap med stort biologisk mangfold; fra kornåker til havnehage for hester, og slåtteeng. Tradisjonelt ble engene slått med ljå i juli/august. Denne driften skapte en meget artsrik vegetasjonstype. Slåtteenga på Sjøli har utviklet seg til en fargerik blomstereng, og mange arter har sin største forekomst nettopp i slåtteenga.

 

22. Tallberget - gravfelt. På toppen av Tallberget er det flere fredede graver fra jernalderen, 500 f.Kr. – 1 000 e.Kr. Ingen arkeologiske utgravninger er foretatt, men gravene er røvet. I alt er det påvist fem sikre gravrøyser. Gjennom gravfeltet går det en oldtidsvei vi må anta er like gammel som gravene.

 

23. Flyttblokker på Tallberget. Under siste istid falt ofte store stein ned på isen fra omkringliggende fjellpartier. Disse ble deretter ført med isen og senere lagt igjen et annet sted. Slike flyttblokker finnes flere steder på Tallberget.

 

24.  Eikelunden – gravfelt. På toppen av Eikelunden er det registrert fire til fem graver fra jernalderen, 500 f.Kr. – 1.000 e.Kr. Gravene, som trolig er branngraver, er kun registrert og fredet, ikke arkeologisk undersøkt. 

 

25.  Almedalen – edelløvskog

Den dype forsenkningen i terrenget mellom driftsbygningen på Nordre Østensjø og Østensjøveien heter Almedalen, og ble tinglyst fredet av eieren Haakon Tveter i 1921. Dalen er tett tilvokst med edelløvskog i tillegg til gran; tildels preget av gammel alm som er brukket eller falt overende. Gjennom Almedalen går Ulsrudbekken. Dammen rett nedenfor Østensjøveien er rehabilitert i nyere tid.

 

 

26. Abildsø gård ble ryddet før år 800 e.Kr. og er blant de eldste gårdene i vår bydel. Gården tilhørte kirken i senmiddelalderen, men kom i kronens eie ved reformasjonen. Private eiere overtok fra 1651 og mange ulike familier har bodd her gjennom årene. Wetlesen-perioden ble innledet med landbruksskole i 1845, Norges andre, og Minna Wetlesens husholdningsskole fra 1865 som Europas første. Hovedbygningen er fra 1790-årene. I tillegg er det sidebygning, drengestue og stall. Gården og jordveiene ble fredet i henhold til kulturminneloven i 1997. Gården eies i dag av Abildsø Gård AS og brukes som kurs og konferansested. Jorda skjøttes av en forpakter. I 1875 ble jorda sør for Smedbergbekken solgt. Bl.a. ble Søndre Abildsø gård bygd rett nord for Abildsø skole og senere revet midt på 1950-tallet.

 

27. Smedbergbekken er en av Østensjøvannets viktigste tilførselsbekker og samtidig den mest forurensede. Bekken har utspring fra Langemosen (det gamle navnet på myrstrekningen som lå der Europaveien nå går), fra Lambertseter- og Karlsrudplatået, samt fra området mellom Manglerud og Ryen. Bekken, kalt opp etter en av Abildsøs mange husmannsplasser, går i hovedsak i rør, men er åpen langs Smedbergveien og ned til vannet.

 

 

28. Folkets hus, Abildsø, Smedbergveien 5, ble innviet i 1936. Oppført av Abildsø Arbeiderforening i samarbeid med Samvirkelaget etter at et tidligere lokale på Brannfjell fra 1923 brant ned. Her var det på 1950-tallet også kino en tid.

 

29. Østensjø gård. Funn av steinalderøkser på jordene til Østensjø gård kan tyde på at det har vært drevet jordbruk ved Østensjøvannet fra yngre steinalder, ca. 2.500 år f.Kr. Selve gården Østensjø ble bygd i eldre jernalder, kanskje rundt år 500 e.Kr. Gården kan ha fått navnet etter beliggenheten, øst for sjøen. Deretter har vannet fått navn etter gården – Østensjøvannet. Gården var kirkegods, men fra reformasjonen i 1536 til 1660 var Østensjø i kongens eie. I 1656 ble Østensjø delt i to selvstendige gårder. Tveter-slekten eide gårdene i 160 år inntil nye private eiere overtok i 1997. Søndre Østensjø ble hovedsakelig bygd tidlig på 1800-tallet i empirestil. Nordre Østensjø ble bygd rundt 1870 i sveitserstil.

 

30. Østensjøvannet har vært betegnet som smørøyet i Østensjøbyen. Vannet og det omkransende natur- og kulturlandskapet kan vise til et særdeles stort biologisk mangfold. Hele 217 fuglearter og 440 plantearter er observert. Vannet og de sentrale områdene rundt er derfor fredet etter naturvernloven. Gårdene Østensjø og Abildsø med tilhørende jorder og kulturmark er fredet etter kulturminneloven. Vannet er svært næringsrikt, og vannkvaliteten betegnes som ustabil. Vannet er omgitt av turveier og er et av byens mest benyttede områder for rekreasjon. Naturrikdommen og den store variasjonen gjør

at området brukes mye i undervisning, fra barnehager til universitetsnivå. Foreningen Østensjøvannets Venner har siden 1983 arbeidet aktivt for varig vern og forsvarlig skjøtsel av området. Reguleringsplanen for Østensjøområdet miljøpark ble vedtatt i 2002.

 

31. Bøler gård, Bølerveien 24, ligger vakkert til med hele bygningsmassen intakt. Gården er trolig fra jernalderen og ble i middelalderen benyttet som avlsgård av Fransiskanerklosteret og senere Oslo Hospital. I 1827 ble gården solgt til private, og har fra 1879 vært i Bøhler-familiens eie. Gården Nordre Bogerud ble kjøpt og innlemmet i 1892. Gårdstunet, med våningshus i sveitserstil, er ansett som bevaringsverdig av byantikvaren. Mesteparten av jorda ble solgt til kommunen etter krigen, og er nå bebygd. 

 

32. Bøler Samfunnshus og bibliotek (arkitekt Sverre Fehn, 1972) og Bøler bad

(arkitektene Endresen & Grevskott Larsen, 1979) ble bygget etter lokalt initiativ og pengeinnsamling gjennom mange år. Samfunnshusets spesielle arkitektur og utforming har helt siden oppføringen vært gjenstand for debatt.

 

33. Bølerbekken er en av Østensjøvannets viktigste tilførselsbekker. Den har sitt nordligste utspring i et myrområde øst for Trasop, og bekk-en får senere tilførsel fra Skøyenputten, Ulsrudvann, Bølerputten (lå der Haraløkka idrettsanlegg er nå) m.fl. Bekken ligger i dag hovedsakelig i rør, men renner åpent fra Bøler kirke ned til vannet. Øst for Eterveien ligger en flott foss, der det tidligere trolig har vært kverndrift.

 

34. Abildsø skole startet i 1859. Det opprinnelige bygget lå der den hvite trebygningen ligger i dag. Skolen brant ned i 1912, men ble gjenreist kort tid etter på den samme grunnmuren, og ble da brukt. Da ble den brukt til overlærerbolig. Skolen hadde tidligere fått utvidelse mot øst, og det var disse bygningene som nå overtok. Den gule murbygningen ble bygd på 1930-tallet. Ytterligere utvidelse fant sted til 100-årsjubileet i 1959. Den siste utvidelsen ble sluttført i 2003. Abildsø skole er Oslos eldste grunnskole med tilhold på samme sted.

 

35. Den norske Eterfabrikk ble etablert i år 1900 av ingeniør Frans Holst. Eiendommen, med fabrikk og småbruket Fagerås, ble skilt ut fra Nordre Bogerud som på den tiden tilhørte Bøler gård. Fabrikken har nå produsert eter i over ett hundre år, og tidvis kan vi i nærområdet fremdeles kjenne en svak lukt fra produksjonen. Den gamle fabrikkpipen i tegl er et lokalt landemerke.

 

36. Bølerlia. Høyblokkene på 12 etasjer i Bølerlia har i alle år vært omdiskutert, men er også premiert for sin arkitektur. Utsikten fra de øverste etasjene er utrolig. Forfatteren Tove Nilsen forteller i sine bøker ("Skyskraperengler" m.fl.) om drabantbyoppvekst her. Her bodde også en av Oslos byoriginaler, Peder Gunvald Hermansen, kjent for sine meget varierte og uvanlige antrekk.

 

37. Sørli, tidligere husmannsplass under Bråten, er i kommunalt eie. Plassen er den eneste gjenværende av de mange plassene rundt Nøklevann, og var lenge bebodd av folk med tilknytning til Skogvesenet. Sommeren 2004 ble deler av det gjenværende kulturlandskapet ryddet og lagt ut til beite.

 

38. Kunstnerboligene i Nøklesvingen fra 1959, borettslaget Trolltun, har vært hjem og arbeidsplass for en rekke kjente kunstnere som f. eks. Carl Nesjar, Anne-Cath. Vestly, Fritz Røed, Solveyg W. Schafferer og Thorstein Rittun. Mye av bydelens kunstneriske utsmykning har sin opprinnelse i dette miljøet.

 

39. Rundsva ved Langerudbekken. Disse bergknausene er formet av isen under siste istid. På "støt-siden" er overflaten glatt med skuringsstriper. "Le-siden" ble tvert avkuttet og uregelmessig.

 

40. Bogerudmyra har i tidligere tider vært drenert og benyttet til eng og åker. Rester av

dreneringsgrøfter sees flere steder, spesielt på østsiden. I forbindelse med utbyggingen av

distriktet på 1960-tallet ble våtmarksområdene søkt vernet ved at det ble gravd kanaler i en ring rundt det lille vannet Klopptjern midt inne i området. Bogerudmyra er kjennetegnet ved at den har en sjeldent interessant flora med en rekke utrydningstruede planter. Den er samtidig en verdifull hekkeplass for fugl.

 

41.  Bogerud gård, Bogerudveien 102, er eid av kommunen. Denne middelaldergården ble delt i to bruk på 1700-tallet. Nordre Bogerud er senere lagt til Bøler gård og våningshuset er flyttet dit, men våningshuset på Søndre er intakt og benyttes i dag som barnehage. Gården var lenge eid av Oslo Hospital og drevet av forpaktere. Gårdsdriften opphørte rundt 1960 i forbindelse med utbyggingen av området.

 
42. Bakkehavn. Her lå plassen Lopperud  under Abildsø, senere kalt Bakken. I hestehavna ble det nåværende våningshuset i sveitserstil, samt driftsbygninger oppført i 1896 av Olaf Larsen, den senere eier av Asola Chokoladefabrik. Gården ble i familiens eie til Oslo kommune kjøpte den i 1948. Gårdsdriften opphørte på 1960-tallet. Galleri Bakkehavn var i drift fra begynnelsen av 1980-tallet til 2000. Havnehagan Friluftsbarnehage har tilhold her i dag

43.  Bråten gård ved Nøklevann er revet og innmarka delvis neddemmet. Gården var eid av Oslo Hospital på 1700-tallet og solgt til private på midten av 1800-tallet. Siste eier før kommunen overtok i 1903 i forbindelse med sikringen av Nøklevann som drikkevannskilde, var familien Hansen. Våningshuset ble lenge benyttet av skogvesenets folk og deretter stående tomt. Etter omfattende hærverk ble huset til slutt revet på 1960-tallet. Grunnmuren sees fremdeles ved badeplassen.

 

44.  Rustadsaga, serveringssted eid av kommunen og drevet fra 1920-tallet og fram til 1977 av familien Halvorsen. Nå er det nye bestyrere. Sagbruket var i drift fra 1600-tallet fram til 1954. Demningen ved utløpet fra Nøklevann er bygd i to omganger, og vannstanden er betydelig hevet.

 

45. Gravfelt ved Rustadgrenda 1. Sørvest for trygdeboligen ligger det to fredede graver som er vanskelig å oppdage. Begge er arkeologisk undersøkt, og inneholdt branngraver fra ca. 600 e.Kr., dvs. folkevandringstiden.

 

46. Bjørnsenskogen utgjør en viktig skjerming mot E 6, og er også et vesentlig bidrag til det gode bomiljøet på Abildsø. En reguleringsplan for næringsutbygging ble avvist; grunnforholdene var ikke egnet til dette. Siden skogen ikke har vært utsatt for skjøtsel på over 100 år, har den fått et urskogpreg og et overraskende rikt fugleliv.

 

47. Langerud gård, Løvsetfaret 114, er en middelaldergård som allerede på 1300-tallet

var delt i Nordre og Søndre. (Nordre Langerud er senere gått inn i Abildsø.) Gårdsanlegget på Søndre er intakt, men innmarka er nedbygd. I middelalderen var gården eid av kirken, men etter reformasjonen solgt av kongen til private i 1668. Familien Furu har vært eier siden 1897. På høyden mot Bakkehavn og langs oldtidsveien bak Langerud sykehjem ligger det fredede gravfelt 

48. Rustad gård, Rustadgrenda 28. Denne middelaldergården ble solgt til private eiere på midten av 1600-tallet, og senere kjøpt av Heftye i forbindelse med hans ervervelse av skog rundt Sarabråten. Kommunen overtok ved forrige århundreskifte, da Nøklevann skulle sikres som drikkevann. Gården drev bl.a. med melkeproduksjon fram til utbyggingen av området på 1960-tallet. Våningshus med stabbur og uthus er bevart, men er inneklemt mellom blokkbebyggelsen. Stedet er nå tatt i bruk som barnehage.

 

49. Skraperudtjern har navn etter den gamle middelaldergården Skraperud, som forsvant etter svartedauden. Gården lå trolig øst for vannet. I bekkefallet ned fra Rustadsaga har det tidligere vært kverndrift i tillegg til selve saga. Vannet er en del av Ljanselv-vassdraget.

 

50. Gravfelt og oldtidsvei ved Langerud sykehjem. Over høydedraget ved Langerud sykehjem finner vi rester av oldtidsveien fra Follo og Enebakk. Langs veien er det et fredet gravfelt med ni gravrøyser fra romersk jernalder (0 – 400 e.Kr.). Vintertraséen av dette veifaret gikk over Langemosen ved Abildsø og videre til Oslo.

 

51. Skullerud gård. Denne middelaldergården ble solgt til private på 1600-tallet, senere eid av Cudrio- og Bukierfamiliene som hadde store eiendommer sør i Aker, og så fra 1928 familien Opsahl. Gården drev med melkeproduksjon fram til utbyggingen av området startet. Tunet, bak hagesenteret, er godt bevart med en vakker hovedbygning fra første halvdel av 1800-tallet.

 
52. Skullerudstua. Serveringsstedet ble bygd av Oslo kommune i 1980 og drives av Skiforeningen. Her finnes både garderober med dusj og badstue, selskapslokaler og kafé. Stedet er sammen med Rustadsaga en av våre viktigste innfallsporter til Østmarka. Fra samme område gikk under krigen kurér- og flyktningeruten "Timian" gjennom marka, over Øyern og til Sverige. Man antar at nærmere 300 personer ble loset trygt over grensen langs denne ruten i løpet av krigsårene

53. Tuberkulosehjemmet ble reist i 1928 av lokale krefter på Nordstrand med bistand fra Nasjonalforeningen mot tuberkulose. Hjemmet ble lagt hit bl.a. fordi dette var tilstrekkelig avsides m.h.t. smittefare.

 

54. Sagløkka var tidligere husmannsplass under Skullerud gård, og er nå i kommunal eie. Her bodde på 1800-tallet sagmesteren på den nå forsvunne Skullerud sag. Bygningen brant for få år siden, men er nå gjenreist samtidig som den gamle sagdammen er gjenskapt. Huset disponeres av Miljøprosjekt Ljanselva og benyttes til undervisning og arrangementer.

 

55. Ljanselva. Vassdraget har Lutvann, Nøklevann og Skraperudtjern i Østmarka

som sine viktigste kilder. Fra Skraperudtjern til Skulleruddumpa ble elven tidligere ofte kalt Skullerudbekken. Ved Ljabru forener den seg med Gjersrudbekken og den ender til slutt i fjorden ved Fiskevollbukta (det siste strekket dessverre i tunnel). En rekke steder har elven vært brukt som energikilde, bl.a. ved Rustadsaga, Skullerud sag og en rekke ulike virksomheter lengre nede i vassdraget. Naturen i elvedalen er mange steder overraskende frodig og urørt, og det arbeides aktivt med å legge forholdene bedre til rette for fiske.  En flott turvei er anlagt langs elven, bl.a. fra Skullerudstua til Skulleruddumpa.